Forsker med øreklokker og fiskestang

Alt som kan måles om bord, skal måles. Fra vær, vind og bølger, til forholdene nede i havet.

Innsamling av data er det studentene Erlend Mundal og Erik Furevik som tar seg av. De overvåker maskineriet som tar vannprøver, analyserer og rapporterer, de ser etter hval og delfiner, og de fisker. Du leste rett ja, fisker med fiskestang.

Hver morgen, midt på dagen og kveld, slipper de to slukene ut. Den ene stangen er for fisk av normal størrelse, den andre så sterk at den klarer å få opp fisk på flere titalls kilo.

Det var Geir Huse på Havforskningsinstituttet som fikk ideen om å utstyre studentene med fiskestenger.

– Jeg tror ikke dette er gjort før, jeg kjenner i alle fall ikke til det, forteller han.

Det er vanlig å bruke hvor mye fisk du klarer å fange som et mål på hvor mye fisk det er i sjøen totalt. Forskerne kaller det "fangst per enhet innsats". Det unike her er at det brukes fiskestang, og at det fiskes systematisk rundt hele kloden - 55.000 nautiske mil, 102.000 kilometer.

– Hva vi får der er jo spennende, men også det å ha en tidsserie. Hvor ofte får en fisk langs hele ruten, sier Huse.

Fangsten fotograferes, veies og måles, og øresteinene plukkes ut. Øresteinene er en del av balanseorganet til fisken. Deler du dem i to, ser du årringer som forteller hvor gammel fisken er, akkurat som hos trær.

– Størrelsen på fisken gir noe informasjon, men alderen på fisken er mye viktigere for oss, forteller Huse.

Fisken som fanges går ikke til måkene, men til kokken. På Statsraaden er det begrenset hva en kan ta med av proviant, og fersk fisk er snadder. Så langt har det ikke blitt noe.

– Det er klart, to små stenger i et stort hav, det er ikke gitt at du får fisk altså, sier Huse.

Havforskningsfartøy

Å bare telle fisk holder ikke. Forskerne vil også finne ut om det er en sammenheng mellom hvor ofte det biter på kroken, og andre forhold i havet. Før toktet startet ble derfor Statsraaden utstyrt som et moderne forskningsfartøy.

Et av instrumentene tar vannprøver, helt automatisk. Systemet kalles Ferrybox.

– Det tar prøver av CO2- og oksygen-innhold, klorofyll - altså mengden planteplankton, temperatur, og saltholdighet, sånn en gang i minuttet. Ferrybox er et veletablert system, installert på mange skip, fergene som går over Nordsjøen for eksempel. Det gir veldig gode data, men begrensningen er at prøvene hentes fra vanninntaket i bunnen av skipet, bare sånn åtte meter nede, forklarer Huse.

Statsraaden kommer derfor til å stanse opp med jevne mellomrom. Skipet har med en prøvetaker som kan senkes helt ned til 750 meter. Der lukkes en ventil, og så heises vannprøven opp.

Når skipet først ligger i ro, sendes det også en planktonhåv 200 meter ned. Håven har en veldig finmasket duk, som samler plankton når den hales langsomt opp.
Plankton er ørsmå dyr og planter som flyter rundt i havet. I en liter sjøvann kan det være et par titalls millioner av dem, og de er viktig mat for fisk og andre dyr.

– Planktonprøvene gir oss veldig mye informasjon, men de må analyseres av eksperter i land så innholdet i håven legges på sprit, forteller Huse.

Sjekker arvestoff

Vannprøvene skal sjekkes for innholdet av mikroplast, de ørsmå bitene plastposer, plastflasker, rester av tauverk og annet, rives og brekkes ned til når de flyter rundt i havet. Vi slipper også ut mikroplast når vi vasker syntetiske klær. Den lune fleecejakken som det er smart å ha med i tursekken er altså ikke bare lur.

Fra vannprøvene hentes det også ut DNA, arvestoff altså. Teknikken kalles eDNA, som står for environmental, eller miljø DNA.

– Dette er jeg veldig spent på, sier Huse.

Teknikken har vært kjent lenge, men det er først de siste fem årene metoden virkelig er tatt i bruk. Alt som lever i havet slipper ut litt DNA, og det finnes nå store databaser som prøvene sjekkes mot. Ut kommer det en liste over hvilke organismer som er i det området prøven ble tatt, helt automatisk.

– Selv om du ikke får opp organismen er dette en helt sikker identifisering, sier Huse.

Mange organismer holder seg nede i dypet om dagen, og kommer bare opp til overflaten om natten. Siden vannprøvene tas hele døgnet, kan Huse og kollegene studere hvordan denne "pendlingen" foregår, og finne ut om det er forskjeller rundt om på kloden.

– For å få ut DNA fra vannprøvene har vi egne filtre. Noen av dem fryses ned, mens andre blir analysert om bord. De får altså ut artene der om bord, og der er jo litt spennende. Dette er en av de mer kompliserte oppgavene studentene gjør, og som de har fått en hel dag med opplæring i, forteller Huse.

Ekkolodd

Statsraaden har fått installert nye ekkolodd. Ikke for å være sikker på at det er dypt nok til å seile, men for å finne ut hva som lever under skipet.

På de ekkoloddene vi har om bord i fritidsbåtene våre er det mye rart som vises som fiskesymboler. Sånn er det ikke her, ekkoloddet om bord kan fortelle hva som er plankton og hva som er fisk.

– En kan jo ikke se så langt ned i havet, men ekkoloddene går jo til bunns, og gir oss utrolig mye kunnskap, forteller Huse, og forklarer.

– Vi kan se på hvor mye plankton det finnes i Atlanteren i forhold til Stillehavet og Det indiske hav for eksempel. Og vi kan se om det er sammenheng mellom det som vi ser av planteplankton målt med Ferrybox oppe, og mengden fisk nede, for eksempel. Hvor dypt står dyreplanktonet? Er det en sammenheng med hvor mye lys som trenger ned?

Hydrofoner

Tar du på deg en dykkermaske og kikker ned i havet virker det kanskje tomt og taust. Men sånn er det ikke. Dyrene som lever der nede lager lyd, og det gjør også skip. Lyden brer seg mer enn fire ganger raskere i vann enn i luft, og vann med ulik temperatur og saltholdighet lager "kanaler" som gjør at sangen til en hval kan høres mange kilometer unna.

Også dette vil Huse undersøke, og har installert hydrofoner om bord - mikrofoner laget for å fungere under vann.

– Det blir veldig spennende å finne ut hva vi hører. Hva er det av menneskeskapt støy, og hva er det av biologisk lyd. Og hvordan fordeler lyden seg. Og klarer vi å se sammenhenger mellom lyd, støy og andre parametre, sier Huse.

Når du skal ta opp lyd med hydrofoner er det perfekt å være i en seilskute, som ikke lager støy selv.

– Vi kan taue en hydrofon bak en båt med motor også, men nå fjerner vi den støykilden nærmest helt. Det er det samme med ekkolodd. Fisken blir skremt bort av en båt som beveger seg med en stor propell, forklarer Huse.

Ser etter hval

Erlend og Erik skal også se etter hval.

Til faste tidspunkt skal de stå ved rekken, og speide utover med kikkert. Dukker det opp en halefinne, eller en blåst - skyen av vann og damp når hvalene puster, noterer de tidspunkt og hvilken art de har sett.

Det siste er en utfordring. Havforskerne henter vanligvis inn egne eksperter når de skal ut og telle hval, folk som kan kjenne igjen de ulike artene utfra måten de oppfører seg på.

– Den erfaringen har ikke studentene, men de kan i alle fall se at her er den en hval, og så kan de etterhvert nøste i hva det sannsynligvis er. Men bare det å vite at det er hval, så og så mange, kan vi også relatere til produktiviteten, altså planteplankton, og fisk, fortelle Huse.

Dobbelt prøvekaniner

Det hviler altså mye ansvar på skuldrene til studentene, og Huse er ærlig - som de to første er Erlend og Erik prøvekaniner.

– De er på en måte dobbelt prøvekaniner. De skal både få systemene opp, vi har jo ikke kjørt systemene, vi har jo testet dem, men har ikke kjørt dem over tid. Og så er de jo de første også - så akkurat hvor mye en kan gjøre om bord, i løpet av en dag, det er litt uklart rett og slett.

Det er Agenda Vestlandet, en stiftelse opprettet av Sparebanken Vest, som gjør det mulig for Huse å ha studenter om bord under hele toktet. De har betalt for utstyret som er installert, og dekker kostnadene til de totalt 20 studentene som skal dele på jobben.