Forskerne er i gang

En fin junidag i 2022, halvveis ute i ekspedisjonen, har Geir Huse og elleve andre forskere tatt hurtigbåt til til Rosendal i Hardangerfjorden for å gå gjennom dataene Statsraaden har samlet inn.

Det som analyseres av instrumentene om bord sendes kontinuerlig til Norge via satellitt, mens det som filtreres ut av sjøvannet og hentes opp med planktonhåven lagres om bord, og flys hjem når skipet er i havn.

Dette er første gang alle forskerne møtes på denne måten.

- Nå har vi fått så mye data at vi kan begynne å trekke konklusjoner, og skrive forskningsartikler sier Geir Huse.

Huse er forskningsdirektør på Havforskningsinstituttet, og leder forskningsdelen av One Ocean Expedition.

En lang strek

De siste ti månedene har Statsraad Lehmkuhl tegnet en 23.209 nautiske mil lang strek på verdenskartet. Det er nesten 43.000 kilometer for oss landkrabber, 3000 kilometer lenger enn rundt hele ekvator.

Først fra Arendal til Kanariøyene, så over Atlanteren til Karibia, nordover til New York, over Atlanteren igjen til Azorene, og så over enda en gang og til Brasil, nedover langs kysten av Sør-Amerika, rundt Kapp Horn, nordover kysten av Chile, ut i Stillehavet, først til Tahiti, Cook Islands, og så videre vestover.

Forskningsfartøy

Før ekspedisjonen startet ble Statsraad Lehmkuhl utrustet med utstyr for havforskning, og under hele reisen har skipet samlet inn data, døgnet rundt.

Et instrument har registrert innholdet av oksygen, CO2 og klorofyll i sjøvannet skipet har seilt gjennom. Også temperaturen og saltholdigheten til vannet måles.

Hver dag har studentene om bord tatt prøver av sjøvannet, filtrert det for å finne ut hvor mye mikroplast det inneholder, og for å hente ut eDNA, der DNA er arvestoff og "e" står for "environmental". Alle organismene som lever i sjøen gir fra seg litt DNA, vi også når vi bader, og vannprøvene er derfor en slags gjesteliste, over alt fra digre hvaler, fisk, maneter og til ørsmå plankton.

Et avansert ekkolodd som klarer å trenge 800 meter ned i dypet, registrerer hele tiden fisk og plankton under skipet.

Med jevne mellomrom har Statsraaden stanset opp, og det er senket ned utstyr for å ta prøver av vannet dypt under skipet. Under disse stoppene har forskerne også sendt ned en lang pose, en planktonhåv, for å hente opp noe av det livet som svever rundt i vannet dypt der nede.

I Karibia fikk Statsraaden om bord en hydrofon, som er en mikrofon som fungerer under vann. Lyden den tar opp avslører hvor mange, og hvilke hval som finnes i nærheten, og hva hvalene holder på med. Hydrofonen registrerer også støyen vi mennesker lager.

Helt unik

Statsraaden er ikke alene om å samle inn data om havet. Alle kystnasjoner har egne forskningsfartøy ute på tokt, høyt over oss samler satellitter inn data, og ute i havet flyter det bøyer som følger havstrømmene og gjør registreringer. Statsraad Lehmkuhl er heller ikke det mest avanserte forskningsfartøyet der ute på havet, men ekspedisjonen er likevel helt unik

- Det er sjelden at det samles inn data i en så lang sammenhengende stripe, og det er første gang vi bruker hydrofon fra en seilskute, forteller Huse. Det gjør at vi kan lytte uten at lyden fra maskin og propeller forstyrrer.

Det første møtet

Forskerne tar selvfølgelig båt inn til Rosendal. Turen går mellom holmer og skjær sørover fra Bergen til Os, over Bjørnefjorden og gjennom det smale Lukksundet til Hardangerfjorden og Rosendal. Utsikten er praktfull, men forskerne ser inn i pc'ene sine, de har dårlig tid. Den første artikkelen vil bli forsøkt publisert i tidsskriftet Frontiers in Marine Science, og skal sendes inn i løpet av sommeren.

Fremme i Rosendal setter gruppen seg rundt et stort bord på toppen av Folgefonnsenteret. Det ble åpnet i 2017, og forteller historien om isbreen Folgefonna og om Hardangerfjorden. Det går en jevn strøm av turister inn og ut av døren to etasjer under.

Møterommet ligger i den gamle delen av senteret, nede på kaien. Ute er det sol og fint, og det store vinduet i enden av loftsrommet er åpen. Spurvene vet at det er smuler å hente rundt kafébordene utenfor senteret, og kvitrer så det høres helt inn.

Forskerne kommer fra ulike institusjoner, og er eksperter på hver sine områder. Men ved å se på de ulike dataene sammen, kan de finne sammenhenger som de ikke finner ut av på egen hånd.

Ekkoloddet

Dataene fra ekkoloddet er et godt eksempel, det viser hvordan organismene fordeler seg nedover i dypet. I de øverste meterne er det få organismer. Om dagen holder dyreplanktonet, små krepsdyr, seg fra sånn 20 meters dyp og nedover.

I dypet, det som forskerne kaller den mesopelagiske sonen mellom 200 og 1000 meter nede, er det mørkere, og risikoen for å bli spist derfor mindre. Om natten flytter disse organismene seg opp mot overflaten, der de finner planteplanktonet som de lever av. Fisk og andre dyr som jakter på de små krepsdyrene følger etter, og det er derfor mønsteret på plottet som er tatt mellom Azorene og Brasil bølger seg.

Men hvilke arter er det som flytter på seg? Det avslører ikke ekkoloddet, men eDNA prøvene kan gi svar.

Noen av eDNA prøvene som tas analyseres om bord i skipet. Da leter forskerne etter elleve forskjellige grupper av organismer, fra fisk til planteplankton. Finnes de, eller finnes de ikke akkurat her?

Men de fleste eDNA prøvene som tas om bord fryses ned, og skal analyseres i Norge.

Enda ikke sendt

Planen er å sende fryseprøvene hjem med jevne mellomrom, men det hørtes enklere ut da toktet ble planlagt, enn det viser seg å være i praksis. Prøvene må holde minus 20 grader under hele reisen, fra lageret på kaien, til flyplassen, og under flyturen, og det er det ikke alle fraktselskap som kan garantere.

Så langt har ikke forskerne fått hjem en eneste prøve. Neste mulighet er å få sendt dem fra Japan i september.

Bølger

Ser du nøye på ekkoloddplottet, så finnes det flere bølger der i tillegg til de som svinger gjennom døgnet. En lang, som viser at organismene holder seg nærmere overflaten ved ekvator enn lenger nord og sør. Og så noen bølger som kanskje er støy i målingene?

- Eller kanskje interne bølger nede i dypet, som flytter planktonet opp og ned, sier Johnny Johannessen fra Nansensenteret.

Han arbeider med satellittdata, som kanskje kan gi svar. Johannessen tar på seg oppgaven med å sjekke.

Mengden fisk i det mesopelagiske laget er også interessant. Artene som lever der nede i dypet er små, men det er mange av dem, og de kan bli en viktig matressurs.

Et tidligere forskningstokt tyder på at mengden kan være ti ganger større enn tidligere antatt. Statsraadens ekkolodd måler hele tiden forekomst av organismer i det mesopelagiske laget, noe som kan bekrefte eller avkrefte dette.

- Statsraaden seiler i farvann som det går få forskningstokt i, det gjør observasjonene våre ekstra verdifulle, sier Huse.

Under samtalen om plankton dukker det opp et spørsmål.

- Kan vi stole på målingene, spør Berengere Husson, som jobber med økosystemprosesser på Havforskningsinstituttet.

Alle vannprøvene gjøres med et instrument som kalles Ferrybox, og som tar inn sjøvann gjennom et rør ut til skutesiden. Sensorer i boksen registrerer fargen på vannet, den er et mål på mengden plankton. Det er stor forskjell på hvor mye plankton det er i vannet rundt om på kloden, og det er ikke sikkert at sensoren er kalibrert slik at verdiene den gir fra seg stemmer alle steder.

- Og blir instrumentet rengjort skikkelig, bor det organismer inne i rørene? Lurer Husson..

Forskerne blir enige om at det trengs regelmessige vannprøver for å kalibrere måleinstrumentene til de forskjellige miljøforholdene som påtreffes underveis.

Resten av dagen går med til å skrive artikler. Forskerne arbeider med de samme dokumentene, alt skjer på nettet. Noen skriver på innledningene, noen tar hånd om analysene, andre skriver konklusjoner. Når det behøves prates det lavt rundt bordet.

Samtalene går stort sett på norsk, men noen av forskerne kommer fra England, Tyskland, og Frankrike, og slå av og til over til engelsk når de blir ivrige og tempoet øker.

Gurine

En av forskerne, Nils Olav Handegard fra Havforskningsinstituttet, er vokst opp i Rosendal. På fritiden er han med i laget som tar vare på den gamle hardangerjakten Gurine. Den ble bygd i Rosendal 1875, og fraktet tørrfisk fra Nord-Norge til Bergen. I mange år lå den til forfall i Bergen, men i 2011 hentet en gruppe ildsjeler den hjem, og restaurerte skuten. Nå er den en perle, som pynter opp havnen.

Etter at de bærbare er klappet igjen for dagen, inviterer Handegard oss om bord i Gurine og serverer hardangersider under dekk. Gurine er mye mindre enn Statsraad Lehmkuhl og Rosendal er ikke Tahiti, men besøket bringer oss litt nærmere livet om bord i Statsraaden i noen timer.

Torsdagen starter med en kort oppsummering. Det er flere ting som må sjekkes opp. Huse lager en liste, og forskerne fordeler oppgavene mellom seg. Og fortsetter å skrive, konsentrert på hver sin bærbare.

Deadline er bare noen uker unna.