Flaskepost

En halv klode. Over 4800 nautiske mil. 35 dager på havet. Sol. Mye sol. Fransk Polynesia. Nå er vi her.

Vi er 90 heldige studenter fra hele verden som for øyeblikket studerer bærekraft ombord på dette vakre skipet. I løpet av fire måneder skal vi forflytte oss fra Valparaiso til Palau. Det er så langt at vi allerede har mistet alt begrep om avstand.

Underveis skal vi lære om hav, klima og samfunn, og om hvordan vi kan samarbeide på tvers av fagretninger for å håndtere nåværende og kommende utfordringer.

Fem uker uten land i sikte er lenge. Jeg hadde trodd at jeg skulle savne synet av skoger, fjell og havnebyer, men nei. Havet i seg selv har vært nok. Vi har vår egen verden her ombord, og den verdenen er på reise over Stillehavet. Soloppganger fra mastetoppen, saltvannsdusj på dekk, trimming av seil. Det er stadig nye ting å lære. Nye ting å mestre. Nye mennesker å bli kjent med.

For ja, selv om vi har vært ombord så lenge, er det fremdeles folk om bord jeg kun har vekslet et par ord med. I løpet av døgnet er vi på vakt to ganger, og timeplanen utover vaktene er så stram at man tilbringer mest tid med vaktlaget sitt. Når du står opp klokka halv fire på morgenen hver dag, da lurer du på hva du har sagt ja til. Men i det du kommer opp på dekk og titter opp på stjernehimmelen, da føler du deg som verdens heldigste som får dele dette med de rundt deg. Jeg gjør iallefall det.

Hva er det vi egentlig driver med her ute på Stillehavet? Vi setter seil for fremtiden!

Nå har vi virkelig mistet alt begrep om avstand. Det er så få holdepunkter ute på havet at vi sliter med å forstå hvor langt vi har seilt. Vi kan se det på kartet, føle temperaturendringene og merke at tiden går, men å forklare hvor langt det er, det kan vi ikke.

Derfor setter vi stor pris på når kapteinen gir oss tall på hvor langt vi har seilt og hvor langt det er igjen til neste haven. Men selv disse tallene forteller oss lite. Hvor mange dager utgjør 1240 nautiske mil? Hvor mange quizkvelder, turer i Slappen (kiosken) og kortspill rekker vi på 1240 nautiske mil? Jeg vet ikke.

Universitetet i Bergen har leid Statsraad Lehmkuhl og har etablert et flytende universitet ombord. Skipet er for øyeblikket ute på en jordomseiling som kalles One Ocean Expedition. I august 2021 la skipet ut på denne 20 måneder lange ekspedisjonen som vi nå er en del av. Jordomseilingen er en del av FNs tiår med havvitenskap for en bærekraftig utvikling.

Vi tar et semesteremne i bærekraft, og lærer blant annet om marinbiologi, psykologi, oseanografi og sosialantropologi. Vi er studenter fra alle mulige fagfelt, og det er det som gjør dette så spennende. Det er folk som studerer juss, design, sammenlignende politikk, naturvern, medisin, marinbiologi og mye mer.

Målet er at vi skal danne oss et holistisk bilde av verden, samt utvikle våre samarbeidsevner på tvers av fagfelt slik at vi er bedre rustet for å takle nåtidens og fremtidens utfordringer.

Innseilingen til Tahiti foregikk i de tidlige morgentimene. Da jeg våknet og kom opp på dekk, var det plutselig en grønn øy der! Vi hadde sett at vi nærmet oss øya på kartet, og plutselig var den rett foran oss. Det føltes ut som om den var kommet til oss. Ikke at vi var kommet til den. De gamle polynesierne så på reise på denne måten.

Menneskene som dro ut på havet seilte ikke til nye øyer, havet brakte øyene til dem. Kommer vi til å føle det på samme måte når vi nå nærmer oss Viti Levu, den største av de fijianske øyene?

Det har vært overraskende lite liv rundt oss her ute på havet. Jeg leste «Kon-Tiki» rett før jeg dro fra Norge. Etter å ha lest Heyerdahls beretninger, forventet jeg mer dyreliv. De så hvaler, haier, delfiner, tunfisk og alt mulig annet. De fikk til og med flyvefisk inn i soveposene.

Heyerdahl og resten av mennene ombord på Kon-Tiki levde under en meter over havoverflaten, mens vi lever tre meter over. Kanskje ikke så rart av vi ikke føler på mer liv. Jeg har sett noen delfiner på avstand, masse flyvefisk, noen fugler og en hai, men ellers ingenting. Bare havet..

Den 19. juni hoppet vi over datolinja! Alle var samlet på Stordekket, og talte ned. 3, 2, 1, hopp! Alle tok sats og gjorde et hopp inn i fremtiden. Dermed endret datoen seg til 20. juni. Datolinjen går i den 180-ende lengdegrad, men rundt noen av øyene gjør datolinjen en knekk. Det er fordi det er praktisk for øyene som har mye med hverandre å gjøre å ha samme dato.

Kryssingen av datolinjen ble markert med et besøk av den gylne dragen. Når man krysser den 180-ende lengdegrad, går man fra vest til øst. Man entrer den gylne dragens rike, og må derfor godkjennes for å få fortsette ferden. Den gylne dragen kom ombord og døpte oss i gylne egg og saltvann. Vi var blitt funnet verdige til å seile i østlige farvann.

Lenge har vi kun sett lyset fra stjernene og månen på nattevaktene, men i for noen netter siden dukket det opp et rødt lys langt borte. Lyset fra den aktive vulkan på øya Tofua. Det helt stille ombord. Selv om vi ikke så sprutende lava, var synet fengslende.

Nå er det ikke bare månen, stjerner og vulkaner vi ser på nattestid lenger. De siste to nettene har vi sett et stort, uklart og gult lys foran oss. Det er lyset fra Suva. Vår neste havn, og målet for denne etappen. De kommende ukene skal jeg og 35 andre studenter tilbringe på land og gjøre sosialantropologisk feltarbeid, mens skipet seiler rundt i farvannene mellom Fiji og Tonga.

Er vi klare for livet på land? Hvem vet.

Reisebrevene ble publisert i Hallingdølen.