- Jeg er nok ikke den samme personen lenger

- Det har vært veldig mye følelser, veldig mye opp og veldig mye ned, svarer Magnus.

Studentene går i land i Palau for å fly hjem og ta fatt på høstsemesteret. Magnus studerer havteknologi i Tromsø.

- Jeg føler at jeg har opplevd mer på disse månedene enn jeg vanligvis gjør i løpet av et halvt år, et år. Først bare det å dra til Valparaiso i Chile, vite at jeg skal ut på en fire måneder lang seilas, og så ikke kjenne en eneste sjel på skuten fra før.

Skulder ved skulder

Det å bli kjent med folk ble ikke noe problem. Ingen sover skulder ved skulder i hengekøye, deler do og dusj, og sitter tett sammen på banjeren og på dekk uten å få venner.

- Det har vært utrolig koselig, jeg har blitt kjent med så sykt mange flotte folk som gjør så mye kult. Og så har det også vært ... vi har levd veldig veldig tett på hverandre, på en måte jeg aldri har gjort før. Jeg har gått på folkehøyskole, men det er på ingen måte det samme. Der hadde jeg mitt eget rom, så jeg kunne bare lukke døren og si, nå skal jeg ha en time for meg selv, og vet at nå kan jeg være alene. Men her, hvis jeg går og legger meg i hengekøyen i en time eller to for bare å være alene, så joda, for all del, det er ikke noen som kommer og forstyrrer meg. Men det sitter en liten gjeng og jobber to bord bortenfor, og et bord nedenfor og prater, og noen sitter på den andre siden av banjeren og spiller kort og har det gøy. Og det er jo veldig fint at de har det gøy, men dersom du vil ha det stille og rolig og chille litt så er det ikke så gøy likevel. Men alt i alt, så har det vært veldig veldig bra, forteller Magnus.

Magnus ler litt når vi spør hvordan det har vært å bytte en stille lesesal på land med et seilskip.

- He, he, det har vært klart preget av at vi har vært på et skip som ikke er designet for å være et undervisningslokale. Og det er veldig tydelig også at vi har veldig forskjellige spesialiseringer og forskjellig kompetanse. Om jeg skal være helt ærlig, så synes jeg at tidvis at undervisningen har vært vanskelig å følge med på. Jeg har ikke hatt grunnkompetanse til å forstå ting. Hvis jeg har vært på en gruppe med andre fra samme fagfelt, så sitter vi der alle og ja - nå skal vi diskutere ting som vi egentlig ikke kan noe om. Men jeg har jo lært utrolig mye av det og da, med å måtte undersøke ting selv når du ikke har internett. Det er jo noe man har tatt for gitt hjemme i Tromsø. Hvis det er ting man er usikker på, så er det bare å google det.

Tverrfaglig

Kurset studentene tar, SDG200, har bærekraft som tema, og er tverrfaglig. Som Magnus forteller betyr det at studentene kommer fra så ulike fag som jus, psykologi og biologi.

- Det å studere med folk fra forskjellige fagfelt har vært gull verd. Du får en helt annen forståelse av hva andre fagfelt sitter med av kompetanse og kunnskap, som du ikke nødvendigvis får før du blir tvunget til å jobbe med noen fra den gruppen. Og jeg tror det er veldig nyttig å få inn det nå mens vi er i utdanning, få litt erfaring om hvor mye fin kunnskap som finnes der ute. At folk sitter på kunnskap om ting man ikke visste var en greie. Jeg har merket veldig godt at på forskjellige oppgaver så er det tydelig at vi studerer forskjellige ting. På en oppgave så er det plutselig sånn at "dette, det kan jeg", og så kommer vi til en oppgave to uker senere der jeg sitter der og "hæ, hva skjer nå". Og så sitter Silje ved siden av meg og sier "dette, dette kan jeg". Og så sitter vi der og lærer mye av hverandre, og får gjort ting på en måte som vi ikke hadde klart alene. Og så kan jeg lurer "hvorfor ikke gjøre det sånn", og så svarer den som kan det at "det går jo ann", det var en kul vri på det.

Uvant, men nyttig altså?

- Jeg tror det har vært det beste med kurset egentlig, at jeg blir tvunget til å jobbe i grupper med folk som har en helt annen akademisk bakgrunn enn jeg har.

Gå vakter

Studentene har gått vanlige seilvakter, fire timer på, åtte timer av, hele uken. Den ene frivakten sover de, den andre går med til spising og studier. For at alle skulle få med seg forelesningene ble det undervist både grytidlig om morgenen og sent på kvelden. Slitsomt, forteller Magnus.

- På vår vakt, når undervisningen var fra fire til seks om ettermiddagen, den første halvannen timen, den var fin den, men med en gang klokken ble halv seks, da var middagen servert, kan vi gå opp og spise? Eller på hvit vakt, vi startet undervisningen kvart på ni etter frokosten, etter å ha vært på vakt siden klokken fire om natten. Jeg vil bare tilbake i hengekøyen min og sove litt til.

På Fiji kom det en gruppe lokale studenter om bord, som ble med på en tre ukers rundreise. Hvordan var det?

- Fra dag en så merket du at den skuten du har seilt med i to måneder nå, den er ikke her lenger. Det er ikke det samme. En helt annen kultur på det å holde på med ting, vi merket at det var en veldig annerledes gjeng. Det var jo kjempetrivelig, men jeg kjente på at jeg ble litt sliten av at de alltid spilte musikk, overalt, og når som helst på døgnet. Musikk det hørte med. Jeg skjønner nå hvorfor nordmenn blir beskrevet som litt trauste, svarer Magnus.

- Men det var en helt annen varme og åpenhet, nå er vi her, og "heyy" nå skal vi kose oss og ha det gøy. Jeg har lyst til å lære litt av dem når det gjelder å møte folk, bli kjent med folk, og være åpen for å ta livet som det faller seg. Vi gjør det beste ut av det, og så blir det bra. Jeg fikk en melding der det sto at "Om du noen gang kommer til Vanuatu, som du burde, så bare si i fra. Jeg har fikset det sånn at du kan bo her, kom gjerne i en måned". Du har kjent meg i tre uker, og nå inviterer du meg til å komme å besøke deg i en måned, hæ? Det er så langt fra noe jeg tenker på som vanlig. Men det føltes genuint på en måte jeg ikke hadde følt det dersom det hadde kommet fra en nordmann.

Bakgrunnen for One Ocean Expedition og kurset du tar er klimaendringene, som allerede har store konsekvenser for øysamfunnene i Stillehavet. Hva fortalte studentene fra Fiji?

- Folk føler mye mer på klimaendringene i Stillehavet. Veldig mange sitter der med personlige historier om hvordan de faktisk har blitt påvirket av dem. Som at landsbyen min flyttet ti kilometer innover på øyen og lenger opp på grunn av økende havnivå og stormer. De kjenner på det på en helt annen måte enn oss der vi sitter i Norge. Ja, det har blitt litt våtere og det er ekstremvær litt oftere, men alt i alt så har vi ikke et problem på linje med han som frykter at øyen min vil forsvinne, og at vi blir statsløse fordi landet vårt ikke eksisterer. Det er jo bare sykt, sammenlignet med oss.

Eventyr

Turen over Stillehavet er jo også et eventyr. Hva tror du blir sittende igjen som høydepunkt?

- Jeg synes det er vanskelig å komme med bare ett høydepunkt, for det har vært så utrolig mange små gode øyeblikk.

Magnus må tenke seg om.

- Stjernehimmelen er et. Det å ligge på dekk midt ute i Stillehavet om natten, uten skyer, uten månen, og se opp, og se alle stjernene. Eller når vi seilte inn til Tahiti, og komme opp på dekk og kjenner lukten av land etter å ha vært fem uker på sjøen uten å ha sett en eneste øy. Eller avslutningskvelden når vi kom tilbake til Fiji etter å ha seilt med fijianerne og de hadde stelt i stand en fest.

- Jeg synger i kor i Tromsø, og synes shanty er gøy. Det er kanskje et av de største høydepunktene, å sette mersen mens vi sang shantier, det var kult. Det var gøy, det var faktisk skikkelig gøy. Det å synge santy og høre 90 studenter synge tilbake, det er kult.

Hva har vært mest slitsomt da? Denne gangen stusser ikke Magnus før han svarer.

- Å være omgitt av mennesker hele tiden, 247, uten unntak. Det eneste stedet du kan være noenlunde alene er når du er på do. Og av og til når du er bøyevakt om natten. Søvn har vært en utfordring. Når du går av vakt, så er det åtte timer til du skal på vakt igjen, og det er alltid åtte timer, det er aldri mer enn åtte, og hjemme så sover jeg i hvert fall åtte og en halv time, så det å få nok søvn har vært et problem. Jeg har tidvis vært ganske sliten og har bare lyst til å sove. En tre timers nap midt på dagen, det har skjedd, men da føler du at du kaster vekk litt av dagen, forteller Magnus, venter litt, og fortsetter.

- Ellers har det vært litt utfordrende med undervisningen til tider, det har ikke akkurat vært ideelle arbeidsmuligheter på skuten her. Vi har ikke hver vår lesesalsplass, så det har vært vanskelig å finne roen og tiden til å sette seg ned å jobbe med undervisningen.

Om du skal oppsummere?

- Jeg hadde lyst til å være med på dette kurset av to grunner. Fordi en bærekraftig utvikling er viktig for at vi og kommende generasjoner skal ha det bra på jorden. Og for å få krysse Stillehavet på en over hundre år gammel seilskute, på Statsraad Lehmkuhl fra Bergen, som er byen min. Så når jeg så muligheten til å slå to fluer i en smekk, da var det ikke noe spørsmål om jeg skulle søke, sier Magnus, og nikker.

- Det har definitivt oppfylt forventningene. Det har vært enda mer jobb enn jeg trodde det kom til å være, og mindre tid til å bare slappe av og spille spill og prate skit . Men likevel så har det vært utrolig lærerikt og gøy, jeg har blitt kjent med mange forskjellige mennesker og delt en opplevelse som man bare får en gang. Jeg er nok ikke den samme personen lenger, sier han.

- Jeg håper at alle tar med seg de erfaringene vi har fått og det vi har lært om klimaendringer og bærekraft i fremtidige jobber og i det personlige livet også. Jeg tror at alle som er her var interessert i å gjøre det i utgangspunktet, ellers hadde vi ikke vært her, men kanskje at de som dro mer på grunn av seiling enn på grunn av undervisningen sitter igjen og tenker at vi må faktisk gjøre noe med dette her.