– Lehmkuhl hadde kommet inn i blodet mitt.

Jason Patlis er president og administrerende direktør ved The Maritime Aquarium i Norwalk, ikke langt fra New York City. Akvariet ligger på nordkysten av Long Island-sundet, og forteller om livet i sundet og om miljøet i havet globalt. De har levende utstillinger, driver forskning og utdanning.

Patlis var om bord i Statsraad Lehmkuhl på etappen fra Jakarta til Mauritius, her er budskapet hans til oss:

Alle må være med på redningsaksjonen

Det må være skjebnen at jeg er i Jakarta, på vei om bord i Statsraad Lehmkuhl, et norsk seilskip, og det eldste og største av de som fortsatt seiler på havet.

Jeg har vært i Jakarta tidligere. Første gang jeg besøkte byen og Indonesia var jeg ung ryggsekkturist i 1988. Jeg ble så betatt av landet at jeg tolv år senere kom tilbake som advokat på et Fulbright-stipend for å studere jus i forbindelse med naturressurser. Dette var like etter at det 40 år lange diktaturet under president Suharto var over. Jeg møtte min indonesiske kone her i 2002, og sønnen min ble født her i 2005.

Siden 2017 har også båndene mine til Norge blitt stadig sterkere. Da var jeg direktør i Wildlife Conservation Society (WCS) i New York. Equinor og Det norske konsulatet i New York tok kontakt for å diskutere et potensielt partnerskap i forbindelse med at Equinor var med på konkurransen om å få bygge en stor havvindpark like utenfor New York City. Equinor fikk jobben, det blir den største havvindparken i USA. WCS ble hentet inn for å gjøre akustisk overvåking, slik at vi kan minimere innvirkningen på sjøpattedyr, spesielt hvaler.

Så, i 2019, var Norge vertskap for den globale ‘Our Ocean’-konferansen i Oslo, og som representant for WCS besøkte jeg byen for første gang. Faktisk var det å delta på denne konferansen min siste offisielle plikt for WCS. Uken etter at jeg var hjemme igjen, begynte jeg i jobben som leder for The Maritime Aquarium i Norwalk, like utenfor New York City.

Nesten to år senere fikk jeg en e-post fra den norske visekonsulen i New York, med et meget interessant forslag: Norge var i gang med en enestående 20 måneder og 55 000 nautiske mil lang jordomseiling kalt One Ocean Expedition, med seilskuten Statsraad Lehmkuhl. Kunne Akvariet organisere noen aktiviteter når skipet ankommer New York City i desember 2021? Jeg ble nysgjerrig.

Etter en videokonferanse med lederen av stiftelsen Statsraad Lehmkuhl, lederen av Akvariet i Bergen og visekonsulen, var jeg mer enn villig til at Akvariet skulle bidra. Oppdraget til One Ocean Expedition var jo det samme som oppdraget vårt, å jobbe for havet gjennom å fremme vitenskapelig forståelse, arbeide for vern, og inspirere unge og gamle til å sette pris på havet - slik at vi tar bedre vare på det til glede for fremtidige generasjoner.

Desember i New York City er vanligvis en skikkelig festlig tid, byen pynter seg til jul og høytid. Selv om været er kaldt er stemningen varm, og både turister og lokalbefolkningen samles på Manhattan. Men desember 2021 var på ingen måte festlig. Covid raste igjen, og Lehmkuhl ankom midt under den andre smittebølgen. Alle arrangementene om bord på skipet måtte avlyses.

På det tidspunktet var jeg imidlertid hektet. Lehmkuhl hadde kommet inn i blodet mitt. Jeg fant ut at jeg kunne bli med på One Ocean Expedition som toktmannskap . Og takket være de smarte algoritmene til sosiale medier og markedsføringsstrategien til stiftelsen Statsraad Lehmkuhl, dukket det opp en annonse for ekspedisjonen nesten hver gang jeg var på nett. Og akkurat denne annonsen hadde jeg ikke noe imot, så jeg klikket, og leste.

Jeg skjønte raskt hva det innebar å være toktmannskap: Å sove i en hengekøye i et rom med kanskje 150 andre; jobbe to firetimers skift hver dag for å hjelpe til med å drive skipe, og være uten tilgang til internett ute på havet.

Dette tok ikke lysten fra meg, tvert i mot. Jeg undersøke hvilke etapper jeg kunne delta på, og hvor lenge de varte. Mye av den 20-måneder lange seilasen var reservert for skoler og forskningsinstitusjoner, men noen etapper i Sør-Amerika, Stillehavet og Det indiske hav var åpne for bestilling. Så, etter å ha snakket med styret for for Akvariet og min egen familie, og fått lov til å legge ut på en lang reise uten mulighet til kontakt med dem, bestilte jeg billett til 23-dagers kryssingen av Det indiske hav, fra Jakarta til Mauritius.

Så her var jeg, nok en gang, i Jakarta.

Dette er teknisk sett en privat ferie, turen er ikke på vegne av Akvariet det er ikke det som betaler. Samtidig er det umulig å skille de to delene av livet mitt – det profesjonelle arbeidet og den personlige lidenskapen min. Det som driver meg på jobb er det samme som opptar meg i fritiden; en dyp kjærlighet til og respekt for naturen, og et intenst ønske om å vekke den kjærligheten og respekten hos andre - for at vi skal redde det vi kan, både for oss selv og våre barn.

Jeg tar ikke denne turen med store forventninger om en åpenbaring, men med en følelse av hensikt og et ønske om innsikt. Målene mine er faktisk ganske beskjedne: Å lære - om meg selv nå som jeg begynner å trekke på årene, om seiling, som jeg lenge har ønsket å drive med - men aldri har gjort, og om forskningen som utføres både om bord og på land. Det hjelper meg å vurdere Akvariets rolle i havforskning og forvaltning fremover. Og jeg vil lære noe av den oppmerksomheten og entusiasmen One Ocean Expedition skaper, for å finne ut hvordan Akvariet kan nå ut til et større publikum, både der vi holder til og som en del av det globale miljøet rundt havforvaltning.

Når vi først satte seil tok det ikke lang tid før jeg satte pris på de faste rutinene om bord på Lehmkuhl. Jeg ble en del av Rød vakt, som går på fra 00.00 til 04.00, og så 12 timer senere, fra 12.00 til 16.00. Om dagen gikk vi brannvakt, holdt utkikk, sto bøyevakt helt akter, og sto til rors. Vi lærte om riggen, seil, knop, navigasjon, vind og strøm. Vi hadde de samme oppgavene om natten, men da vasket vi også toalettene, og delte historier om sjøfart og seiling.

I løpet av noen få dager på sjøen, med mye trening hver dag, var mannskapet trygge på at vi klarte å håndtere skipet på egenhånd, gå til værs i riggen og justere seilene når det var nødvendig. Det tok mye tid å finne en god søvnrytme. Vi på Rød vakt sov vanligvis tre timer etter at vi var ferdige med skiftet klokken 04.00, og så tre timer til etter middag, før skiftet klokken 00.00. Det var ikke enkelt, og vi sov lett.

På elleve dager til sjøs, med frisk og stødig passat på 15 til 20 knop fra sørøst, tilbakela vi mer enn 2000 nautiske mil, halve distansen. Alle seil var satt, og sto perfekt. Det var ikke veldig varmt, så en fleecegenser eller en vindjakke var ofte på. De første fem dagene var det bygevær. Det regnet hver dag - og alltid når Rød vakt var på jobb.

De siste fem dagene har det vært solskinn hele dagen, men varmen dempes fortsatt av en kjølig bris. Stjernehimmelen har vært fantastisk, månen står opp sent, først etter 02.00.

Toktmannskapet er en entusiastisk gjeng på 130 stykker. De fleste er norske, men vi har elleve nasjonaliteter om bord. Selv blant de norske er variasjonen stor - unge og gamle. Noen er her sammen med med familie eller venner, noen reiser alene. Noen er nettopp blitt pensjonister, og noen har akkurat tatt eksamen. For noen er denne turen virkeliggjøringen av en drøm de lenge har hatt om å seile med Lehmkuhl, og for andre var det et plutselig og impulsivt innfall. Det vi har felles er et ønske om å oppleve noe annerledes, få utfordringer, og kjærligheten til havet.

Alle i toktmannskapet jeg er en del av er klar over at dette ikke bare er en seiltur over Det indiske hav. Likevel betyr One Ocean Expedition ulike ting for oss. For noen er det grunnen til at de ble med på seilasen, de ville delta på en tur med et viktig formål og et budskap til verden. For andre er akkurat det mindre viktig, de er her for å nyte seilingen.

Kapteinen og mannskapet snakker mye og grundig om hvor viktig One Ocean Expedition er. Underveis har vi hatt diskusjoner og presentasjoner om de ulike sidene av den. Hvordan Lehmkuhl er blitt utrustet med topp moderne teknologi for å kunne gjennomføre seilasen så bærekraftig som mulig, forskningen som gjøres underveis, og hvordan vi best kan nå ut med budskapet om hvorfor det er så viktig å beskytte havet.

For meg har One Ocean Expedition hatt en dypt personlig betydning.

Det handler ikke bare om å være om bord på verdens vakreste seilskip på en fantastisk reise over Det indiske hav. Det handler mer om å bli ett med havet, slik mennesker har vært i årtusener. Da de første menneskene spredde seg utover kloden dro de ikke bare over land, men også på sjøen. Gjennom århundrene har vi befolket verden ved å krysse havet under seil.

Det handler også om å prøve å forstå hvorfor det å føle seg ett med havet er så vanskelig i dagens verden, og hvorfor det å ta vare på havet ikke har høyere prioritet.

Absolutt, å være på havet i flere dager, uten å se andre skip, ingen fly på himmelen, ingen andre mennesker rundt oss, og ingen annen utsikt enn de blå nyansene som skiller havet og himmelen, det gir meg en dypere og mer håndgripelig følelse av hvor stort havet er, og hvor fremmed og mystisk det er. Dypere enn jeg noen gang hadde forestilt meg.

I århundrer har havets tilsynelatende uendelighet fått folk til å tro at det ikke fantes grenser for hva det kunne tåle. Det var ingen grenser for hva havet kunne gi, og det var upåvirket av alt vi mennesker gjorde. Havet var så øde og fjernt at folk trodde at vi kunne gjøre hva som helst med det, uten at de fikk konsekvenser for lokalsamfunnene våre hjemme. Og mystikken har fylt generasjoner med frykt for det som skjuler seg i havet, snarere enn takknemlighet.

Spørsmålet blir da, hvordan gjøre havet mindre stort, mindre avsidesliggende og mindre mystisk. Hvordan føle seg knyttet til havet, slik jeg gjør om bord på Lehmkuhl, for de millioner av mennesker over hele verden som bestemmer skjebnen til havet, gjennom måten de lever på og avgjørelsene de tar.

One Ocean Expedition gjør sitt ved å nå ut til titusenvis av mennesker på sosiale medier, og gjennom arrangementer og aktiviteter i havnene som besøkes. Og The Maritime Aquarium gjør det ved å åpne dørene for hundretusenvis av besøkende hvert år, og lar dem oppleve noe av havets magi gjennom utstillinger og aktiviteter.

Men jeg er ikke overbevist om at dette er tilstrekkelig.

Vi må fordoble innsatsen vår for å knytte mennesker tettere til havet. Og vi må knytte båndet på en slik måte at folk selv ser hvordan handlingene våre påvirker havet, og hvordan det å endre oppførselen vår faktisk kan endre skjebnen til havet til det bedre. Vi må inspirere folk til ikke bare å sette pris på havet, men til aktivt å bevare det.

Suksessen til One Ocean Expedition vil på ett nivå være gjennomføringen av en enestående verdensomseiling og returen hjem til Bergen. Men suksessen vil være på et annet nivå om One Ocean Expedition sammen med partnere og andre organisasjoner klarer å få i gang en verdensomspennende forståelse for at havet er i trøbbel, og at vi alle må å hjelpe til med å redde det. Ved å jobbe sammen tror jeg vi kan komme dit.

Når jeg er her på Lehmkuhl, 1000 nautiske mil fra nærmeste land, representerer et akvarium hjemme i Connecticut, og ser en visjon om nåtiden og en om fremtiden der ute i horisonten. Nåtiden handler om isolasjon, det uendelige blå sjøvannet i Det indiske hav. Visjonen om fremtiden er at vi alle er knyttet sammen, i harmoni med vårt felles verdenshav, som pulserer av liv og fortsetter å være hjertet til vår blå planet.

Oversatt fra engelsk av Ronald Toppe