Møt Statsraadens nye kaptein

Det er seks år siden Odd Jarle Flatebø, eller bare Jarle som han liker å bli kalt, seilte med Statsraad Lehmkuhl sist. Siden 2004 hadde han vært kaptein på Statsraaden om sommeren og på cruiseskip om vinteren. I 2016 sa han opp.

- Det ble for mye seiling rett og slett, og jeg måtte ta et valg, forteller han.

Det tyske cruiserederiet Phoenix Reisen ga ham et veldig godt tilbud, så han la bort arbeidsklærne som brukes på Statsraaden, nå ble det bare stilig hvit kapteinsuniform.

Vikar

På Mauritius gikk Jarle Flatebø opp landgangen igjen. Det var egentlig Jens Joachim Hiorth som skulle vært kaptein på Statsraaden på etappen til Maputo, men siden han skulle i fødselspermisjon måtte Haakon Vatle i Stiftelsen Statsraad Lehmkuhl finne en vikar.

Flatebø var en åpenbar mann å ringe. Han er kjent for å være veldig trivelig, og få har mer erfaring fra storhavet enn ham.

- Jeg ble veldig glad når Haakon ringte, ler Flatebø.

- Det ble selvfølgelig en del jobb for cruiserederiet, men alle var entusiastisk innstilt på at dette må vi få til, så en pensjonist steppet inn for meg på cruisebåten, smiler han. Det sier mye om forståelsen av det vi holder på med hos sjefene og kollegene mine.

The Boston Teapot

Flatebø kjenner Statsraad Lehmkuhl godt, og vet hvordan skipet skal håndteres. Han var kaptein da Statsraad Lehmkuhl tok hjem The Boston Teapot Trophy i 2015.

Trofeet går til den seilskuten som tilbakelegger den lengste distansen på 124 timer, og Statsraaden endte opp med 1263 nautiske mil. Det er 2341 kilometer - fem ganger avstanden mellom Oslo og Bergen på fem døgn, med seilskute.

- Det er jeg jo veldig stolt av. Statsraaden har jo hevdet seg veldig godt under Boston Teapot mange ganger, Marc har jo vunnet flere ganger. I 2015 trodde jeg at vi hadde satt en rekord som ville bli stående en stund, men jammen slo Marc den. Et år eller to etterpå så var det fremdeles skipet som hadde rekorden, med da med Marc som kaptein, forteller Flatebø.

- Joda, jeg var sur i to minutter da, nå synes syntes jeg det er ordentlig gøy, humrer han.

Rekorden Marc Seidl og Statsraad Lehmkuhl satte i 2016 står fortsatt, 1548 nautiske mil. Statsraaden har vunnet trofeet åtte ganger, sist i 2018. Ingen andre seilskip har vunnet den flere ganger.

Får du revansj på Seidl på veien til Maputo tror du?

Flatebø ler.

- Nei det blir ikke noen seilas av den typen her, vi får ikke den typen bør. Det er det som er spesielt med å krysse Atlanterhavet, at du nesten alltid får ekstremvær. Og har du da et så sterkt og godt og trygt skip som Statsraad Lehmkuhl, og en så god besetning som vi har, så kan du trå til og utnytte været til din fordel, og da går det fort.

Skoleskip

Flatebø startet sjølivet om bord på en annen seilskute, Christian Radich.

- Vi flyttet fra Stord til Oslo da jeg var elleve år gammel. Jeg trivdes jeg ikke så godt i Oslo, så jeg ble med skoleskipet Christian Radich i 1972, da var jeg litt på hjemmebane på en måte. Jeg vokste veldig på det, og det ble en viktig og positiv opplevelse for meg. Så ble det gymnaset og sånt, og så fortsatte jeg som mannskap på Christian Radich etterpå.

Siden har Flatebø seilt på skoleskipet Danmark der han var båtsmann, han har vært kaptein på både ishavsskuten Havnøy og fullriggeren Sørlandet, og altså seilt som kaptein på Statsraad Lehmkuhl fra 2004 -2016.

Da Flatebø sluttet i 2016 fikk han utmerkelsen "Lifetime achievement in Sail Training", som er en av de høyeste bemerkelsene en seilskutekaptein kan få.

Og så valgte du å dra på cruise?

- Dersom jeg skulle tatt valget i dag, så hadde det kanskje blitt annerledes. Jeg synes at One Ocean Expedition og forskningsprosjektene som pågår her er veldig meningsfylt. Det er også veldig bra med disse lange etappene. Store skværriggere som Statsraad Lehmkuhl er jo først og fremst egnet til oversjøiske seilaser, de er bedre ute på havet enn på tokt langs kysten, svarer han.

Det er tydelig at Flatebø trives om bord, og med å seile. Bare på de siste dagene har skipet gjort flere stagvendinger; trukket de digre seilene over samtidig som kursen opp mot vinden endres. Lett på en vanlig seilbåt, et stort prosjekt der hele mannskapet må jobbe koordinert på en seilskute.

- Det er en stor forskjell på cruiseskip og et stort seilskip. På cruiseskip så tar man jo i bruk alle tenkelige og utenkelige virkemidler for å beskytte seg mot miljøet: Stabilisatorer for å unngå bevegelse, vindskjermer, svømmebasseng for å slippe å svømme i sjøen, aircondition og solparasoller og sånn. Man trekker seg vekk fra havet, vær og vind, for å gjøre reisen så behagelig som mulig. Mens på et seilskip så er det helt motsatt. Vi er eksponert for det miljøet vi faktisk er i, og ikke bare det at vi er eksponert, vi må håndtere været for i det hele tatt å få fremdrift, for å seile. Seiling er en mye mer miljøvennlig og bærekraftig måte å forflytte seg på, noe som jeg synes gir mening, og derfor er det ordentlig gøy å holde på med, sier Flatebø.

Miljøet

Miljøet opptar Flatebø mer enn tidligere, og han legger ikke skjul på at cruisenæringen trenger omstilling.

- Cruise-industrien er jo storkonsumenter, av alt egentlig, og det er mange i industrien som stiller spørsmål ved det i dag. Men det gjøres mye, og det jobbes veldig intensivt med å finne gode løsninger. Skal det gå bra så må vi gjøre noe aktivt. Og det gjøres. Men One Ocean Expedition er jo noe helt annet, mye lengre fremme, sier han.

Flatebø går i land i Maputo, og skal feire jul hjemme. Sjuende februar går han om bord i cruiseskipet Amadea i Sydney i Australia for å ta skipet over Stillehavet.

- Vi seiler langs Norskekysten og Østersjøen om sommeren, og så i Middelhavet om høsten. Om vinteren så er det alltid lange turer, ofte jordomseilinger, forteller han.

Flatebø er blitt 64 år, og kunne vært pensjonist på ferie om bord i cruiseskipet sitt, og ikke kaptein. Men han har ikke tenkt å gi seg enda.

- Jeg fortsetter å jobbe så lenge det er gøy, men nå tar jeg et halvt år om gangen, smiler han.