Nødløsningen viste seg å være perfekt
Nødløsningen viste seg å være perfekt
- På banjeren ligger kadettene skulder ved skulder, og ingen får opp et seil alene. Alle må dra i samme retning. Kommandørkaptein Sigvard Sandvik ved Forsvarets høgskole er sikker, det finnes ikke noe bedre sted å lære fremtidens marineoffiserer sjømannskap og samarbeid enn om bord på en seilskute.
I begynnelsen av januar 2022 gikk 70 kadetter fra Sjøkrigsskolen opp landgangen til Statsraad Lehmkuhl, i Newport i USA. Øvelse Sjøbein var i gang.
Kadettene startet med å måke snø av dekket, de har seilt gjennom vinterstorm i Atlanteren, jobbet seg seg sørover fra Azorene, svettet i hetebølgen i Rio, og er nå på vei til Punta Arenas på sørspissen av Sør-Amerika. Før de mønstrer av, skal de seile Statsraaden rundt Kapp Horn og til til Ushuaía i Argentina.
Sandvik er ikke om bord på denne turen, men var med å planlegge Sjøkrigsskolens tokt med Statsraaden fra 2004 til 2006, og så igjen fra 2015.
En nødløsning
Det som nå er blitt et eventyr startet som en nødløsning. I 2001 ble det bestemt at skoleskipet KNM Horten skulle selges, og Sjøkrigsskolen måtte finne en erstatning raskt.
- Det er ikke så enkelt, du kan ikke bare hive kadettene om bord på et krigsfartøy, sier Sandvik.
Hvorfor ikke?
- Vi snakker om 70-80 kadetter, og det er begrenset hvilke fartøy som har kapasitet til å ta i mot det. Og så er det jo sånn at når de fartøyene seiler fra kai, så er de jo fort i et oppdrag. Og det å bruke folk som er under utdanning i skarpe oppdrag, det kan du ikke gjøre, forteller Sandvik.
Statsraad Lehmkuhl ble løsningen.
Skipet ble bygget som skoleskip for den tyske handelsflåten i 1914, og fikk navnet Grossherzog Friedrich August. Etter 1. verdenskrig overtok britene skipet som krigsbytte, og i 1921 kjøpte Det Bergenske Dampskibsselskab skuten av dem. I 1923 var den klar for de sju hav på nytt, og ble døpt Statsraad Lehmkuhl. Oppkalt etter direktøren i rederiet, Kristofer Lehmkuhl, tidligere arbeidsminister.
Perfekt
Det har vært noen nedturer for den aldrende damen, men skuten var i tipp topp stand og fortsatt i bruk som skoleskip da avtalen mellom Sjøkrigsskolen og Stiftelsen Statsraad Lehmkuhl ble signert i 2001.
Sjøkrigsskolen oppdaget fort at Statsraaden var helt perfekt for dem. Sandvik forteller at de i utgangspunktet så for seg at skuten skulle være et sted å lære sjømannskap og få brynt seg litt på vær og vind.
- Men så viste det seg at det å bo så tett sammen, ligge skulder ved skulder på banjeren, og samarbeide om å få skuten til å gå, det var jo faktisk veldig bra, overraskende bra, sier han, og blir ivrig.
- Ingen får opp et seil alene, alle må dra i samme retning. Og det er ingen som løser et oppdrag alene i Sjøforsvaret heller. Ingen. Du må alltid samarbeide med noen, både om bord i eget fartøy, og du må samarbeide med andre fartøy.
At kadettene utviklet seg som en gruppe, tett sammen med andre, det ble bedre enn Sjøkrigsskolen hadde trodd.
- Du kommer så tett på folk, at hvis det er noe som skurrer, og det er det jo, det er jo ikke alle som går like godt overens, så må du finne ut av det. Det er ingen plass å gjemme seg om bord. Du må rett og slett fronte det, gjøre opp, og så må du gå videre. Og det er sånn det er om bord på krigsfartøy også, du kan ikke gå og sure deg, sier Sandvik
For Sjøkrigsskolen betyr det mye at Statsraaden har et fast mannskap, som også er pedagoger.
- Bemanningen om bord er profesjonelle i forhold til det å lære folk sjømannskap. De er veldig flinke, jeg har jo seilt med dem selv. De er dyktige folk som kan dette her. Vi støtter oss på det, og har ikke så veldig mange av våre egne offiserer om bord. Det varierer litt i forhold til hvilke fag vi skal ha, men en fem seks stykker, ikke flere, forteller Sandvik.
Tre ting på en gang
De tre månedene kadettene er om bord, handler ikke bare om seiling og sjømannskap. De har også helt normal undervisning. Sandvik har tegnet opp en trekant på blokken sin, og forklarer opplegget. I det ene hjørnet har han skrevet "sjøkrig".
- De må planlegge toktet. Hva skal vi, hva skal vi oppnå, de må dele seg inn i vaktlag, masse greier som skal på plass, og som er helt likt om du skal ut på et krigsfartøy.
I det andre har Sandvik skrevet "STCW", som er de marine sertifikatene alle kadettene må ta.
- Kadettene har en håndbok, med en masse ting de skal gjennom på fartøyet. De skal ha vært på bro, de skal ha vært i maskin, Statsraad Lehmkuhl har jo faktisk maskin, den har navigasjonsinstrumenter, den har alt. Så de får sjekket ut veldig mye i kadettboken i løpet av toktet.
I det siste hjørnet står det "klasserom". Kadettene tar en bachelorgrad i løpet av utdanningen, og får også tradisjonell undervisning.
- Det er en trekant som må balanseres i forhold til tid, for alt dette her gjør de på tre- tre og et halvt år. En vanlig bachelorutdanning er jo på tre år, forteller Sandvik.
Statsraad Lehmkuhl har faktisk klasserom om bord, og det er lagt opp til at en tredjedel av kadettene har undervisning under dekk, en tredjedel drifter skuten, og en tredjedel sover. Og sånn går det hver dag i tre måneder.
Effektivt, men det må jo være kjempetøft for dere offiserer også?
- Jo, men vi har jo ikke så mye annet å finne på om bord, ler Sandvik. Du har ikke telefon, ikke epost, og det er jo også et poeng. Nå vi går fra kai så er det helt tyst, og sånn er det jo i operasjon også.
Mestring
Tiden om bord er altså god utnyttelse av tid, og kadettene lærer seg å samarbeide og håndtere det å leve tett sammen over lang tid. Men Sandvik har et stikkord til på blokken; mestring.
- Et moderne krigsfartøy er jo en dataplattform, men du ser ikke enere og nuller. Seilskuten gjør at du kommer tettere på. Tettere på folk, tettere på vær og vind, blokker og tau, du ser tingene på en bedre måte. Når det blir grisevær så må du stroppe deg fast, du får kjent på alt. Du får respekt for været, men også en selvtillit, jøss, dette her behersker jeg, det går jo bra.
Forskningstokt
Denne gangen er ikke kadettene bare om bord på en seilskute, de er om bord på et forskningsskip. Toktet dere er en del av One Ocean Expedition. Hvordan ser Sjøkrigsskolen på det?
- Vi hadde ikke mye fokus på bærekraft, det er nok mye lenger fremme i pannen til ungdommene enn det er hos meg, eller min generasjon da, innrømmer Sandvik.
- Men jeg har vært med i gruppen som planla One Ocean helt fra starten, og når FNs bærekraftsmål kom opp, så så jeg at her er jo enda en dimensjon i det vi holder på med. For One Ocean går konstant, så dette her blir også kadettene påvirket av. Det er klart dette er viktig, og som jeg pleier å si, dersom ikke vi som skal være på sjøen og forsvare landet og fjordene er opptatt av forholdene i havet, så har vi jo bommet litt.
Sjøkrigsskolen skal ha et nytt kull med kadetter om bord på den siste delen av seilasen, fra Cape Town i Sør-Afrika, via Puerto Rico i Karibia og hjem til Bergen.
Under er en video vi har laget om dagliglivet til kadettene om bord, og opplæringen de er i gang med.